21. oktober 2026, slik historiebøkene vil fortelle det 21. oktober 2036.

I oktober 2026 så det en kort stund ut til at det kom bevegelse i krigen i Ukraina. Den 9. oktober kunngjorde president Trump en avtale med Vladimir Putin om leveranser av russisk diesel. Samme dag lempet det amerikanske finansdepartementet midlertidig på sanksjonene mot russisk diesel, fram til april 2027.^1,2 Dagen etter sa Trump til journalister: «Jeg tror det er på tide at Ukraina får en ny president.»^3,4

Historikere ser den uken som øyeblikket da presset skiftet retning. Det var ikke angriperen som måtte gi seg, men landet som ble angrepet. Den 11. oktober kunngjorde Trump en «energivåpenhvile» som han sa at begge parter hadde gått med på. Ukraina sluttet å angripe russiske raffinerier, men Russland fortsatte å angripe ukrainske energianlegg.^5,6,7

Den 16. oktober frafalt Trump de viktigste tiltakene i en ny amerikansk sanksjonslov mot Russland, like før de skulle tre i kraft. Blant dem var toll på opptil 100 prosent for store kjøpere av russisk olje og gass.^8,9 To dager senere angrep Ukraina Russland med mer enn tusen droner; oljelagre brant i St. Petersburg.^10,11 Ifølge president Zelenskyj holdt USA i mellomtiden tilbake Patriot-luftvernmissiler som allierte allerede hadde betalt for. Utenriksminister Rubio avviste at USA ønsket å skade Ukraina.^12,13 Den 20. oktober møtte Zelenskyj USAs utsending Steve Witkoff og europeiske ledere i Oslo; dagen etter reiste Witkoff til St. Petersburg for samtaler med Putin.^13,14

Moskva trakk en lærdom av disse ukene som skulle prege resten av tiåret: Den som fortsetter å kjempe, får innrømmelser.

Den 10. oktober 2025 trådte en våpenhvile i kraft i Gaza.^1,3 Fram til 20. oktober 2026 var likevel mer enn 1500 palestinere blitt drept siden da, ifølge helsedepartementet i det Hamas-styrte Gaza.^4,5,6 I begynnelsen av oktober 2026 var dødstallet siden Hamas-angrepet 7. oktober 2023 over 74 000, ifølge det samme departementet.^2,3

Våpenhvilen forble en våpenhvile på papiret. Gjenoppbyggingen kom aldri i gang, fordi ingen ville betale for det som kunne bli ødelagt igjen i morgen. En generasjon barn vokste opp blant ruinene, uten skole og uten framtidsutsikter. Uten en politisk løsning økte radikaliseringen på begge sider.

Den 9. oktober 2026 fikk den sørafrikanske juristen Navi Pillay, tidligere dommer ved Den internasjonale straffedomstolen, Nobels fredspris. Noen timer senere innførte Trump-administrasjonen sanksjoner mot selve domstolen. Utenriksminister Marco Rubio erklærte: «Enten gjør ICC slutt på truslene sine, eller så gjør vi slutt på ICC.»^1,2,4 Domstolen kalte sanksjonene et angrep på rettsstaten og på selve grunnlaget for den internasjonale rettsordenen, og skrev: «Historien vil dømme dette øyeblikket.»^1,3

I denne boken er den dommen hard. For mange transaksjoner med domstolen gjaldt det i første omgang en overgangsperiode på seks måneder.^1,2,5 Da den løp ut i april 2027, trakk banker, forsikringsselskaper og programvareleverandører seg ut. Domstolen i Haag ble i stor grad lammet, og en håndfull medlemsland meldte seg ut. Det hadde Trump allerede oppfordret til i FNs generalforsamling 22. september 2026: «Jeg oppfordrer alle land som er medlemmer av ICC, til umiddelbart og offisielt å melde seg ut av denne lovløse institusjonen.»^6,7

Dermed forsvant det siste stedet der ledere måtte stå til ansvar for krigsforbrytelser. Hva det betydde, viser Sudan (§ 4.1).

Etter amerikansk-israelske angrep på Iran 28. februar 2026 stengte Iran Hormuzstredet.^1,2 Fra 13. april blokkerte USA iranske havner.^3,4 Den 8. juli, etter iranske angrep på handelsskip og amerikanske motangrep, erklærte Trump den midlertidige våpenhvilen for over.^5,6

Drivstoffprisene ble til og med et argument i krigen i Ukraina (§ 1.1). Slik rammet drivstoffkrisen i 2026 krig, økonomi, sult og klima på én gang. Regjeringer subsidierte fossilt brensel for å hindre uro, og investeringene i energiomstillingen ble utsatt med enda ett år, igjen og igjen (§ 5.1).

Den 13. oktober 2026 anslo IMF en global vekst på 3,1 prosent for 2026 og en global inflasjon på 4,7 prosent. Prognosen forutsatte at transporten av olje og gass gjennom Hormuzstredet ville komme i gang igjen innen mars 2027.^1,2 I denne boken skjedde ikke det, og inflasjonen bet seg fast.

IMF fant også at bare 32 økonomier sto for 95 prosent av den globale veksten, ned fra 54 i april. Fondet advarte mot en KI-relatert korreksjon i aksjemarkedet, stigende renter på statsobligasjoner og høy offentlig gjeld.^1,2 Advarslene slo til. Markedskorreksjonen rammet pensjonsfond og sparere, og sterkt forgjeldede stater kunne ikke gripe inn. Kløften mellom de få landene som fikk del i gevinstene, og alle andre ble tiårets økonomiske historie.

Den 26. oktober 2025, etter en beleiring på rundt atten måneder, inntok RSF-militsen den sudanske byen El Fasher.^1,2,3 I begynnelsen av november 2025 bekreftet det internasjonale klassifiseringssystemet for sult, IPC, offisielt hungersnød i El Fasher og i Kadugli.^4,5

Deretter spredte sulten seg over Kordofan, og landet gikk i praksis i oppløsning i områder kontrollert av rivaliserende hærer. Fordi Den internasjonale straffedomstolen ble kvalt samtidig (§ 2.1), ble ingen stilt for retten for å ha sultet ut byer. Boken fra 2036 kaller Sudan krisen verden så på og lot skje.

FNs matvareprogram (WFP) anslo at 318 millioner mennesker ville stå overfor sult på krisenivå eller verre i 2026, mer enn dobbelt så mange som i 2019. På grunn av kutt i finansieringen kunne programmet ifølge egne opplysninger bare hjelpe omtrent en tredjedel av dem. USA, den største giveren, kuttet i sin utenlandske bistand, og andre giverland kuttet også.^1,2,3

Hva det betydde, ble tydelig i Gaza (§ 1.2). Den 19. oktober 2026 kunngjorde FNs matvareprogram at det på grunn av manglende finansiering kuttet matvarehjelpen der med omtrent en tredjedel: 500 000 mennesker mister den månedlige støtten, og matpakkene halveres.^7,8,9

I årene som fulgte, flyttet rike land enda mer penger over til forsvar og energi (§ 1.1, § 3.1). De som ikke fikk hjelp, la ut på vandring. Natten mellom 8. og 9. oktober 2026 kantret en overfylt migrantbåt på vei til Jemen utenfor kysten av Djibouti. Ifølge FNs migrasjonsbyrå IOM omkom minst 139 mennesker, blant dem 15 barn.^4,5,6 I denne boken var det ikke en enkelthendelse, men et varsel. Migrasjonsdebatten hardnet til, og det ble enda mindre politisk handlingsrom til å ta tak i årsakene.

I mai 2026 erklærte Verdens helseorganisasjon (WHO) et ebolautbrudd i det østlige Kongo for en alvorlig hendelse av betydning for internasjonal folkehelse.^1,2 Det dreide seg om Bundibugyo-varianten av viruset, som det ikke finnes noen godkjent vaksine eller behandling mot.^1,3 Innen 20. oktober hadde Kongo registrert over 9500 bekreftede smittetilfeller og over 4600 dødsfall, ifølge myndighetenes tall.^4,5 Det var det nest største ebolautbruddet som noen gang er registrert.^4,6 Smitte ble også bekreftet i Uganda og Kenya.^4,7,8

Uganda stengte grensen mot Kongo i mai.^8,11 USA slapp bare inn reisende som hadde vært i Kongo, etter at de hadde vært 21 dager utenfor landet.^4,10 WHO hadde frarådet å stenge grenser, og meldte om alvorlige mangler i finansieringen av innsatsen.^1,7,8,9

Historikere ser utbruddet som en prøve: Stenger land grensene sine, eller er de med på å betale for innsatsen? I denne boken valgte verden for det meste det første. Viruset fortsatte å sirkulere i Øst-Afrika langt inn i 2027, og da en ny epidemi kom senere, var vaksiner og krisemidler nok en gang ikke på plass.

Klimatoppmøtet COP31 var planlagt fra 9. til 20. november 2026 i Antalya, med Tyrkia som vertsland. Etter det forrige toppmøtet i Belém i Brasil skulle det handle om gjennomføring: å sette klimamålene ut i livet.^1,2 I begynnelsen av oktober meldte Verdens meteorologiorganisasjon og klimatjenesten Copernicus om en El Niño som raskt ble sterkere, med rekordhøye havtemperaturer i Stillehavet.^3,4

Den sterke El Niño gjorde det påfølgende året særlig varmt. Toppmøtet falt midt i drivstoffkrisen (§ 3.1), og det kortsiktige vant. Landene beholdt målene sine på papiret, men gjennomføringen gled ut. Rundt 2030 var 1,5 graders oppvarming strukturelt nådd. På 2030-tallet skiftet debatten i kystland fra Bangladesh til Egypt fra hvordan det kunne forhindres, til hva vern mot havet koster, og hvem som betaler.