23. oktober 2026, slik historiebøkene vil fortelle det 23. oktober 2036.

I oktober 2026 skiftet presset i krigen i Ukraina retning. I første halvdel av måneden lempet USA sanksjonene mot russisk diesel fram til april 2027 og satte de viktigste tiltakene i en ny lov om sanksjoner mot Russland ut av kraft, blant annet toll på opptil 100 prosent for store kjøpere av russisk olje og gass.^1,2,3,4 President Trump sa også: «Jeg tror det er på tide at Ukraina får en ny president.»^5,6 En «energivåpenhvile» som han kunngjorde 11. oktober, stanset ikke de russiske angrepene på ukrainske energianlegg.^7,8

Etter at USAs utsending Steve Witkoff hadde møtt Vladimir Putin 21. oktober, sa Kreml at Russland var villig til å gjenoppta trepartsforhandlingene med USA og Ukraina etter 10. november; president Zelenskyj støttet dette.^9,10,11,12 nyI løpet av få timer traff russiske missiler og droner Kyiv og andre regioner og drepte minst fire mennesker, ifølge ukrainske myndigheter. Noen av dem bar klyngestridshoder, sa Zelenskyj.^10,13,14,15

Moskva trakk den lærdommen som skulle prege resten av tiåret: Fortsett å kjempe, så kommer innrømmelsene.

Den 10. oktober 2025 trådte en våpenhvile i kraft i Gaza.^1,3 Fram til 20. oktober 2026 var likevel mer enn 1500 palestinere blitt drept siden da, ifølge helsedepartementet i det Hamas-styrte Gaza.^4,5,6 I begynnelsen av oktober 2026 var dødstallet siden Hamas-angrepet 7. oktober 2023 over 74 000, ifølge det samme departementet.^2,3

Gjenoppbyggingen kom aldri i gang, fordi ingen ville betale for det som kunne bli ødelagt igjen. En generasjon barn vokste opp i ruinene uten skolegang, og uten en politisk løsning vokste radikaliseringen på begge sider.

Den 9. oktober 2026, få timer etter at den tidligere dommeren ved Den internasjonale straffedomstolen Navi Pillay hadde fått Nobels fredspris, innførte Trump-administrasjonen sanksjoner mot selve domstolen. Utenriksminister Marco Rubio erklærte: «Enten slutter ICC med truslene sine, eller så gjør vi slutt på ICC.»^1,2,4 Domstolen kalte sanksjonene et angrep på rettsstaten. Mange transaksjoner med domstolen var i første omgang omfattet av en overgangsperiode på seks måneder.^1,2,3,5 nyDen 22. oktober tildelte Europaparlamentet sin Sakharovpris for tankefrihet til domstolen og de ansatte der.^10,11,12

I historiebøkene i 2036 er dommen hard: Prisene beskyttet ikke domstolen. Allerede 22. september 2026 hadde Trump i FNs generalforsamling oppfordret medlemslandene til å «tre ut av denne useriøse institusjonen umiddelbart».^6,7 Dagen etter meldte Nauru FN at landet trakk seg fra domstolen, med virkning etter ett år.^8,9 Da overgangsperioden løp ut i april 2027, trakk banker og leverandører seg ut, og domstolen ble i stor grad lammet.

Dermed forsvant det siste stedet der ledere kunne stilles til ansvar for krigsforbrytelser. Hva det betydde, ser man i Sudan (§ 4.1).

Etter amerikansk-israelske angrep på Iran 28. februar 2026 stengte Iran Hormuzstredet; fra 13. april blokkerte USA iranske havner.^1,2,3,4 Den 8. juli, etter iranske angrep på handelsskip og amerikanske motangrep, erklærte Trump den midlertidige våpenhvilen for over.^5,6 Den 20. oktober sa Irans sikkerhetssjef ifølge iransk statsfjernsyn at ikke noe anriket uran skulle forlate landet, og avviste forhandlinger med USA før landets vilkår var oppfylt.^7,8 nyDagen etter innførte USA sanksjoner mot selskaper som ifølge USA hjalp Irans «skyggeflåte» av oljetankere. Den 22. oktober steg prisen på Brent-råolje til over 113 dollar fatet, det høyeste på fem måneder.^9,10,11,12

Regjeringer subsidierte fossilt brensel for å avverge uro og utsatte energiomstillingen år etter år (§ 5.1).

Den 13. oktober 2026 anslo IMF en global vekst på 3,1 prosent for 2026 og en global inflasjon på 4,7 prosent. Prognosen forutsatte at transporten av olje og gass gjennom Hormuzstredet ville komme i gang igjen innen mars 2027.^1,2 Det skjedde ikke, og inflasjonen holdt seg høy.

IMF fant også at bare 32 økonomier sto for 95 prosent av den globale veksten, ned fra 54 i april. Fondet advarte mot en KI-relatert korreksjon i aksjemarkedet, stigende renter på statsobligasjoner og høy offentlig gjeld.^1,2 Ifølge IMF brukte lavinntektsland 14 prosent av statens inntekter på gjeldsbetjening, opp fra 6 prosent ti år tidligere.^3,4 Advarslene slo til: En markedskorreksjon rammet pensjoner og sparepenger, og forgjeldede regjeringer kunne ikke tre støttende til.

Den 26. oktober 2025, etter en beleiring på atten måneder, inntok RSF-militsen den sudanske byen El Fasher; noen dager senere bekreftet IPC, det internasjonale klassifiseringssystemet for sult, hungersnød der og i Kadugli.^1,2,3,4,5 Den 12. oktober 2026 advarte IPC mot en økende risiko for hungersnød i Darfur og Kordofan, drevet av krig, fordrivelse og tørke.^6,7 Den 19. oktober drepte et droneangrep på et marked i Abyei, et område Sudan og Sør-Sudan strides om, minst 153 mennesker, ifølge lokale myndigheter, som ga Sudans hær skylden.^8,9 Den 21. oktober møttes 22 land i Genève uten Sudans krigførende parter. De oppfordret utenforstående makter til å slutte å levere droner, krigere og penger, men det ble ikke enighet om noen våpenhvile.^10,11

Fordi Den internasjonale straffedomstolen samtidig ble kvalt (§ 2.1), ble ingen stilt for retten for å sulte ut hele byer. Historiebøkene i 2036 kaller Sudan krisen verden så på og lot skje.

FNs matvareprogram anslo at 318 millioner mennesker ville stå overfor sult på krisenivå eller verre i 2026, og sa at det på grunn av kutt i finansieringen bare kunne hjelpe rundt en tredjedel av dem. USA, den største giveren, og andre kuttet i bistanden sin.^1,2,3

Hva det betydde, ble tydelig i Gaza (§ 1.2). Den 19. oktober 2026 sa WFP at det på grunn av manglende midler kuttet matvarehjelpen der med rundt en tredjedel, slik at 500 000 mennesker sto uten månedlig støtte.^7,8,9

I årene som fulgte, flyttet rike land enda mer penger over til forsvar og energi (§ 1.1, § 3.1), og de som ikke fikk hjelp, la ut på vandring. Tidlig i oktober 2026 kantret en overfylt migrantbåt på vei mot Jemen utenfor Djibouti; minst 139 mennesker omkom, 15 av dem barn, ifølge FNs migrasjonsbyrå IOM.^4,5,6

I mai 2026 erklærte Verdens helseorganisasjon (WHO) et ebolautbrudd i det østlige Kongo for en alvorlig hendelse av betydning for internasjonal folkehelse. Det skyldtes Bundibugyo-stammen, som det ikke finnes noen godkjent vaksine eller behandling mot.^1,2,3 Innen 20. oktober hadde Kongo ifølge myndighetenes tall registrert mer enn 9500 bekreftede smittetilfeller og mer enn 4600 dødsfall: det nest største ebolautbruddet som noen gang er registrert.^4,5,6 nyViruset nådde også Uganda og Kenya, med ni tilfeller per 20. oktober. Samme dag bekreftet Nigeria sitt første tilfelle, hos en kvinne som hadde kommet fra Uganda; ifølge WHO var det det femte landet som påviste viruset. Den 22. oktober kalte WHO utbruddet en regional bekymring.^{4,12,13,14,15,18,19}

Uganda stengte grensen mot Kongo i mai, og USA slapp bare inn reisende fra Kongo etter 21 dager utenfor landet, selv om WHO frarådet å stenge grenser.^{1,4,7,8,10,11} nyWHO meldte om alvorlige hull i finansieringen av innsatsen. I oktober sa Den afrikanske unions helsebyrå, Africa CDC, at mer enn 700 millioner dollar i midler til ebolainnsatsen i Kongo ikke kunne gjøres rede for.^7,9,16,17

Stilt overfor valget mellom å stenge grensene og å bidra til å betale for innsatsen valgte verden stort sett det første. Viruset fortsatte å sirkulere i Afrika langt inn i 2027, og da neste epidemi kom, manglet det igjen vaksiner og nødmidler.

Klimatoppmøtet COP31 i Antalya i Tyrkia fra 9. til 20. november 2026 skulle handle om å omsette klimamål til handling.^1,2 nyI oktober meldte Verdens meteorologiorganisasjon og klimatjenesten Copernicus om en El Niño i rask styrking; WMO advarte om at havtemperaturen i det tropiske Stillehavet kunne nå enestående 3,8 grader over gjennomsnittet. Den 21. oktober advarte FN om at rundt 50 millioner mennesker kunne rammes av mer sult, og frigjorde 50 millioner dollar i nødmidler til 11 land.^{3,4,8,9,10,11} Samme dag beregnet FNs miljøprogram at verden var på vei mot 2,6 graders oppvarming innen 2100 med dagens løfter, og 2,8 grader med dagens politikk: verre enn et år tidligere, blant annet fordi USA hadde forlatt Parisavtalen.^5,6,7

Med toppmøtet midt i drivstoffkrisen (§ 3.1) vant kortsiktige hensyn, og målene ble værende på papiret. Rundt 2030 oversteg oppvarmingen varig 1,5 grader, og kystland fra Bangladesh til Egypt begynte å krangle om hvem som skulle betale for beskyttelsen mot havet.